torsdag 26. april 2012

Koolie Minnow


Denne vinteren har det kommet endel nytt utstyr i hus, og blant det, altfor mange nye wobblere... Flere av "de vanlige"; Bombere, Tomic, Rapala, TMO og Strike Pro, men også noen jeg ikke har sett før. Idag kom jeg over disse her fra Sèbile-serien. Tenkte umiddelbart på krøkle da jeg så den nederste, så da får vi håpe ørreten gjør det samme...


Koolie Minnow kommer i tre forskjellige utgaver, og de du ser her er flytende, og 9 cm. Inni er det en flytende væske av noe slag, blandet med noe glitter. Det sies at dette gir en spennende effekt ved bevegelse. Jeg har tatt bort originalkrokene (faktisk owner) og byttet de ut med lenke. Om de duger får våren vise, men om de tåler lav fart så har jeg iallfall trua!

onsdag 25. april 2012

17. oktober 2011 - høstfiske


Høstesesongen ble ikke allverden, men vi hadde da noen fine turer utpå. Var bl.a med på Høstdreggen. Antall fisk var ok, men det var mye smått. Det meste tok på rigg, dybde rundt 12-15 meter. Grønn Cobra var det som fungerte best, og gjerne i kombinasjon med vk-flasher. Andre turer var Cobra med Dipsy Diver på 7-8 meter bra, men det ble ingen særlig store fisk. Uansett fint å være på sjøen i klart høstvær.


Jeg har inntrykk av at høstsesongen var dårlig for mange, og det var lite båter utpå på mine turer. Personlig synes jeg våren er mest spennende, fiskemessig, men det er ikke få storfisk som er tatt i oktober heller.


Det å fiske med rigg på Mjøsa kan nok være bra til tider, men for meg dreier mjøsfisket seg først og fremst om overflatefiske. Kunsten er vel å bruke riggen til riktig tid, sted og ikke minst - temperatur. 






søndag 22. april 2012

24. juni 2011 - Bomber Tor


Det er hustrig på Mjøsa, natt til 24.de juni  2011. Skylaget ligger lavt, og det blåser sterkt. Mørkt, mørkt – og kaldt, men for de som kjører att og fram på landets største innsjø, går solen egentlig aldri ned. Med mulighet for unntak.

”Tor” har mange navn. Bomber 15A er familien hans, hvor også broren Rune, hører til. I natt henger  Tor i 95 fot line på midtsprøttet. Svart og orange dingler han etter skuta i drøye to knops fart, kanskje 1,5 meter under flata. I tre timer svømmer Tor blant kvist og trepinner før han får besøk, men besøket vil ham ikke vel. En skygge eksploderer innpå, gaper over og tverrsnur. Tor har gjort jobben sin, og stafettpinnen overleveres meg i form av vepsehissige rykk i stangtopp og snelleutras som varmer.  Da de andre stengene er tatt inn, er godt over 200 fot snøre ute.



Jeg vet ikke hvorfor, men stor fisk kommer ofte lett med innover når man først begynner å sveive. En stund. Som om den ikke mener å ha særlig å frykte. Men, her har mange fiskerfeil blitt gjort, og mange fisk blitt undervurdert. Idet jeg slår av motoren, og gleder meg over kampens enkelhet så langt, er det nettopp en slik generaltabbe jeg gjør.

På tross av mørket og høye, skummende bølgetopper kommer ryggfinnen på dyret til syne rundt 10 meter fra styrbord side. Etter en hittil god sesong, med ny bestenotering og flere fine fisker på samvittigheten, panorerer bilder av pundingen seg allerede oppe i topplokket. Denne vil ”toppa heile driten!” Så begynner helvetet.

Ørreter liker ikke båter. Iallfall ikke min fars, som jeg nå sitter i. Og aldri, aldri har jeg kjent sterkere bevis på trangen til å komme seg unna nettopp den. Det hviner i både snelle og vindkast mens jeg kastes opp og ned, midt imellom Gillundstranda og Holmen. Frisk, ren sønnavind rett på, og svær, vill salmo trutta rett ned. Mange meter ned. Jeg må snu båten medvinds for å få bedre arbeidsforhold, og gjenvinner troen på suksess. For et øyeblikk. Vil fisken aldri stanse?

Med klare paralleller til kveitefiske i Nordland i tankene, pumpes fisken opp fra dypet. Opp til 5-6 meter, og så ned igjen. Flere ganger. Jeg skjønner at Tor må ha et fått et sabla godt tak, ellers ville dette vært over, og der, i et lite sekund, skimtes Tors prangende, orange bakdel. Så blir sena slakk. Fullstendig slakk. Hjertet synker som en stein, men det er noe som kommer opp som en rakett. Fisken.

På fars båt er det en to-delt plastkalesje. En slik du kan kneppe ned, og av. På grunn av vinden har jeg latt den fremre delen være på. Hadde jeg tatt den av, ville dyret ligget i båten nå. I stedet ser jeg at en stk. fisk, størrelse punding+, åpenbarer seg umiddelbart foran meg, i hodehøyde, på en knapp armlengdes avstand. Vi har faktisk øyekontakt, fisken og jeg – og tro meg – en mer sjokkert fisker har ingen fisk sett. 

Plastkalesjen rister idet fisken slår inn i siden, og deiser ned i vannet igjen. Det er et under at den fortsatt er på! ”Tor, din jævel!”, vræler jeg mot vinden. Adrenalinet har nådd farlige høyder – og bare håving gjenstår.

Tre, fire forsøk gjøres før fisken er innen avstand av forløsende garnmasker. Et par ganger er fisken innafor ramma, men den svømmer fortere enn jeg kan følge etter. Det er nå motoren skulle vært på, men jeg kan ikke fordra forræderiske propeller. Sikten er elendig, balansekunsten vanskelig, koordinasjon mellom venstre og høyre arm en stor utfordring. Båten driver fritt på bølgetoppene. Nå må det snart skje – Tor kan ikke holde fast for alltid!

Den røde lanterna på babord side lager bilder på vannet. Det blinker som med varselskrift: ”Fare, ikke forsøk håving forfra!” Så hvorfor er det nettopp det jeg gjør? Jeg vet ikke, men fristelsens kraft, og høyre arms utmattelse bønnfaller meg – og idet jeg ser Tor lyse orange i passe fart og høyde inn fra venstre, skjer det. Tor er skapt for å feste seg i ting. Håvgarn er han desidert best på. Idet han får tak i de første maskene, spenner de seg stramme som strengene på et tennisracket, og fisken blir liggende oppå, vridende, hoppende, som om den var på land. Verdens sterkeste arm kan ikke hjelpe meg nå. Armen er helt utstrakt, enhver muskel sjanseløs på å løfte. Tor glipper. Det er over. Fra håvmaskene over vannet er det som om han ser på meg med fuglehundens øyne etter bomskudd. Dust.


Glad er jeg for å ha nådd en anstendig alder. Slik jeg engang var, kunne en slik opplevelse på det nærmeste betydd game over for langt mer enn kampen om en ørret. Jeg trenger ikke fortelle deg om lammende følelser når snøret blir slakt. Du kjenner dem godt. Jeg trenger neppe utdype om etterpåklokskap, anger, og en adrenalinstyrt trang til å knekke stenger, èn etter èn. Men la meg fortelle deg følgende: Den fisken fortjente å leve! Og det aksepterte jeg merkelig fort. Jeg har tilgitt meg selv med løfte om aldri å gjenta samme feil. Hva gjelder Tor, har jeg fortsatt dårlig samvittighet. Han har ikke fungert etterpå.

fredag 20. april 2012

29. mai 2011 - Bergvika

På denne turen hadde jeg selskap av Torkel Skoglund; jakt -og fiskekompis gjennom over 25 år. Det var sterk sønnavind og vi fikk prøvd båten i hardt vær for første gang. Det gikk fint, og jammen ble det en flott fisk på denne turen også. Det ble litt "klabb og babb" fordi vi ikke hadde slått ned kalesjen tilstrekkelig på forhånd, men Torkel fikk lirket håvnettet rundt fisken til slutt.


Nydelig mjøsørret på 4,5 kg. Den tok en 3" svart Sveløkken devon med gule og røde prikker, helt i overflata. Sted: Bergvika. Etter denne turen eskalerte det hele med innkjøp av nye trollingstenger, sneller, ekkolodd og rigg. Overgangen fra "dregging" til "trolling" var et faktum.


27. mai 2011 - Første tur med Buster XL

Jeg har forsåvidt fiska på Mjøsa i mange år, men før kalte vi det "dregging" og ikke "trolling". Fiske med mer moderne utstyr begynte med kjøp av ny båt, en Buster XL, i mai. Den er ment brukt som en familiebåt, men den er fin å fiske fra. Med 100hk går det dessuten raskt fra havna og ut til godplassene, og blir det for utrivelig med vind eller tordenvær går det enda raskere tilbake. Motoren kan justeres til perfekt trollingfart etter tid på sesongen, og den går veldig jevnt og fint.


Den første turen i nybåten ble natt til 27. mai 2011. Var utpå ved 21-tida, og forsøkte egentlig bare å lære båten å kjenne. Bak båten hang det et par Sveløkken devon og to Bombere, og kl. 0015 ble det fullklaff utafor pumpehuset ved Grefsheim.


Denne veide 5,1 kilo, og tok på koksgrå devon i overflata. Bak på kroppen var det spor etter noe som kan være bittmerker etter gjedde (?) i yngre alder. Unødvendig å si, så ga dette mersmak og vi fikk en følelse av at båten brakte fiskelykke! Vi gikk i land under den mørkeste timen på natta, dro ut igjen og holdt på til kl. 05 uten å få annet enn småfisk. Men gløden for mjøsfisket var så absolutt tent igjen. Fisken ble sendt til Knutstad & Holen for røyking og smakte heller ikke dårlig!